Når det skjer med deg

Skoledagen i dag var veldig kort, selv om dagen virket veldig lang. Dere har antageligvis lest mye om terrortrusler, spesielt mot skoler og områder hvor folk er samlet. I dag fikk tre skoler terrortrusler, og min skole, var en av dem.

Venninnene mine og jeg var bare i kantina for å kjøpe mat, før vi ble fortalt om å gå rett til klasserommet vårt fordi det hadde vært sendt våpentrusler via appen Jodel, mot skolen vår. Vi skjønte ingenting. Det er jo ikke akkurat noe du forventer å høre eller noe man tar lett. Jeg er en person som kan se eller høre at noe dramatisk skjer akkurat nå, men det går ikke inn på meg. Jeg forstår ikke at det er en virkelighet og tenker ikke over hva som kan skje videre. Det føles ikke ekte ut for meg, fordi det kommer plutselig noe så alvorlig i hverdagen. På veien til klasserommet så vi politi, kvinne med fullt utsyr på seg og alle vi gikk forbi pratet om det. Det gjorde bare situasjonen enda mer virkelig. Og enda verre.

Vi var låst inne i klasserommet i to timer. Jeg oppdaterte hele tiden Jodel for å se om jeg kunne få noe mer informasjon. Vi satt der egentlig ganske uvitne. Så begynte avisene å skrive om det. Det at de skrev feil om at det var bombetrusler, gjorde det ikke noe bedre. Noen folk tullet om det, andre gråt. Selv om trusselen ikke var bevist ekte, er dette fortsatt en veldig ukomfortabel situasjon å være i. Alle rundt meg startet å ringe foreldre og snakke med venner som var på andre steder i skolen. Jeg tenkte hele tiden; ''Personen kan komme inn når som helst. Hvis trusselen er ekte, hva skjer da?''. Jeg så bilder i hodet mitt om og om igjen, om hva som kunne ha skjedd hvis han kom inn. Mange prøvde å lette på stemninga, men det er ikke lett i en situasjon som dette når man alltid tenker det værste.

Etter to timer fikk vi beskjed om at aksjonen var avlyst og vi kunne dra hjem. Vi hadde tidligere blitt fortalt at hver og en elev skulle bli evakuert svært nøye. Tydeligvis hadde de pågrepet en person som skal ha skrevet trusselen, og en som har vært med på å hjelpe. Det var rart å komme ut igjen etter å ha vært låst inne i et klasserom i to timer. Da jeg kom ut så jeg massevis av politibiler, journalister og medelever som hadde vært fraværende fra skolen da det skjedde. Man kan vel si det var litt som i filmene.



Ingen av truslene i dag skal ha vært reelle, men jeg er fortsatt glad over at politiet tok alle disse seriøse og behandlet det ordentlig. Jeg synes det er helt sykt at noen kan lage en spøk ut av dette. Det er rett og slett ikke greit. Det er en syk verden vi lever i, og man leser hele tiden om de forferdelige hendelsene som skjer hver dag. Man blir sjokkert, men så glemmer man det senere. Det går aldri så veldig inn på oss, fordi det er bare en gjentakelse av hva som har hendt et sted. Man kjenner ikke ordentlig på det, før det skjer med en selv.



Skriv en ny kommentar

Bloggdesignet er fra Blogg.Wiki
hits